Lørdag 21 juni satt bygdekvinnene i Asker og Bærum kursen mot Eidsvoll. Denne gangen hadde vi også åpnet opp for at de mennene som ønsket kunne være med på turen. Det var en populær avgjørelse, og bussen ble fylt opp av 42 forventningsfulle deltakere.

Bakgrunnen for de historiske hendelsene.

Allerede på veien til Eidsvoll startet vi på turen tilbake i historien.

Turid Myklebost ga oss et kortfattet og godt overblikk over de historiske hendelsene som førte fram til det som skjedde i noen hektiske uker på Eidsvoll i april og mai for 100 år siden.

I årene før 1814 hadde Danmark – Norge vært trukket inn i den europeiske krigen som pågikk på keiser Napoleons side.

I den siste fasen av krigen var de på tapernes side.

Sverige derimot hadde satset på seierherrene som var England;…

Russland, Østerrike og Preussen.

Sverige ble ledet av sin nye kronprins Karl Johan.

Av stormaktene var han blitt lovet å få Norge som krigsbytte når Danmark tapte krigen.

Danmark kapitulerte og ved fredsslutningen i Kiel den 15. januar ble Danmarks konge tvunget til å avstå Norge til Sverige.

Den danske prinsen Christian Fredrik var på denne tiden stattholder i Norge.

Han hadde et ønske om å bli norsk konge og valgte å stille seg i spissen for en norsk uavhengighetsbevegelse.

Han foretok en rundreise rundt i landet for å lodde stemningen og opplevde at det var sterk motstand mot å underkaste seg Sverige og et like sterkt ønske om å forsvare Norges uavhengighet og selvstendighet.

I februar i 1814 innkalte han til stormannsmøte på Eidsvoll.

Kristian Fredrik hadde hatt i tankene å erklære seg som enevoldskonge, men de fleste av de fremmøtte stormenn ønsket at folket selv skulle velge sin konge og i løpet av møtet forandret også Kristian Fredrik mening og erklærte seg enig i dette.

Møtet endte med enighet om å innkalle til en grunnlovgivende Riksforsamling på Eidsvoll i april.

Medlemmene til Riksforsamlingen ble valgt i landets menigheter og militærforlegninger, til sammen 112 representanter. Av disse kom 25 fra byene, 54 fra bygdene og 33 fra hær og flåte. Den yngste var sekondløytnant Thomas Konow, knapt 17 år gammel. Hvordan de 112 edsvorne menn bodde i disse hektiske ukene skulle vi få et innblikk i på vårt første stopp.

Bygdetunet på Eidsvoll var et sjarmerende bekjentskap.

En historisk idyll i et vakkert landskap.

Her ble vi invitert 200 år tilbake i tid av odelsgutten på en stor gård og av tjenestejenta hos klokkeren.

Vi ble delt i to grupper og vist rundt av Odelsgutten på gården hans, som hadde tatt imot 2 av eidsvollsmennene.

De hadde avgitt sovesalen i 2.etg og hele familien hadde flyttet sammen i storstua nede.

Mennene var borte hele dagen og kom først hjem sent på kvelden.

De førte høylydte diskusjoner om det de hadde snakket om i løpet av dagen.

Noen ganger hadde de nok fått i seg litt for mye vin i trodde han.

Han mente at de som var innkvartert hos dem var heldige.

De hadde et stort rom til disposisjon og de fikk skikkelig kost, frokost og kveldsmat.

På klokkergården var det tjenestejenta som tok imot oss. Hun fortalte at de også hadde pensjonærer. To soldater hadde fått soverommet i 2. etg. Det var ikke stort, men det var plass til to senger og et bord og to stoler. Selv måtte hun og barna på gården flytte ut og sove hos dyra mens soldatene var der.

Alle Eidsvollsmennene ble innkvartert på stor og små gårder, mange ganske langt unna. Noen av utsendingene klaget på maten, sengene og avstanden til Verket, men de fleste fant seg i tilstanden på de anviste herbergene uten å kny. Staten betalte for losji og måltider, men flere ganger måtte de sende matvarer fra ” Verket” til noen innkvarteringssteder slik at pensjonærene kunne få en anstendig frokost og kveldsmat. ( Karsten Alnes. 1814 Miraklenes år).

Etterpå tok hun oss med til husmannsplassen som hun kom fra. Det var broren hennes som hadde den nå. Han var nødt til å frakte pensjonærene til og fra Eidsvoll hver dag. Det gikk sterkt utover arbeidet både på gården og hjemme på husmannsplassen, så han var ikke mye glad for det, men han hadde ikke noe valg, så det var ikke noe å gjøre noe med. De håpet bare at disse mennene snart ble ferdige med det de skulle gjøre.

Bøndene var forpliktet til å skysse mennene fram og tilbake hver dag, om nødvendig måtte de få hjelp fra nærmeste granne, for dette skjedde midt i våronna da det hastet med å pløye, og det var ikke lett for en bonde å unnvære hesten foran plogen.

Skyssplikten kunne også være uberegnelig da representantene ikke alltid kunne si på forhånd når møtene tok slutt.

Det hendte at bonden med hest og kjerre måtte vente i timevis utenfor hovedbygningen.

Bøndene skulle ha betaling etter vanlig skysstakst, og litt ekstra for venting og hestefor, men lensmannen i bygda, som hadde ansvar for oppgjøret, somlet lenge med å gi dem det vederlaget de hadde krav på.

( Karsten Alnes. 1814 Miraklenes år).

Da vår historiske vandring var over kom vi oss tilbake til nåtiden og fikk kaffe og vafler ute i det fri i sola. I tillegg kom Turi med en stor kurv full av deilige hjembakte boller som smakte ekstra godt.

Eidsvollsbygningen. Fulle av nye inntrykk og kunnskap dro vi videre til turens hovedmål – Eidsvollsbygningen. Vi fikk noe tid til å se oss omkring ute før vi ble delt i to grupper og fikk omvisning inne i bygningen.

Bygningen var i 1814 hovedbygningen på Eidsvoll Verk og bolig for Carsten Anker og familien hans.

Rikssalen. I 2.etg ligger Rikssalen.