 |
|
Begeistring for norsk landbruk
Kilde: senterpartiet Jeg er blitt bedt om å holde et innlegg om å skape begeistring for en fortsatt rød-grønn regjering. Det faller meg ikke vanskelig!, sa landbruks- og matminister Lars Peder Brekk på årets Landsmøtet i Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Rica Hell Hotel, Stjørdalen - Lørdag 1. november 2008 Innledning Gode forsamling, takk for invitasjonen. Jeg er blitt bedt om å holde et innlegg om å skape begeistring for en fortsatt rød-grønn regjering. Det faller meg ikke vanskelig! Men enda viktigere for meg, som landbruks- og matminister for hele landet og befolkningen, er det å skape begeistring for norsk landbruk. For meg går dette hånd i hånd. Vi opplever turbulente tider. De internasjonale finansmarkedene er i krise. Banker kollapser. Pengemarkedet tørker ut og selv stabile og solide kunder melder at de sliter med å få kreditt. Tillit avløses av mistillit. Og mistilliten bekrefter seg selv. Regjeringen har vært opptatt av å bidra til at usikkerheten her hjemme ikke blir større enn det er reelt grunnlag for; Norges bank overvåker pengemarkedene og likviditeten. Kredittilsynet fører tilsyn med finansinstitusjonene. Vi har virkemidlene og er beredt til å bruke dem. Vi har en stor offentlig sektor. Det stabiliserer norsk økonomi og gjør oss mindre sårbare for internasjonale økonomiske kriser, som de vi opplever nå. Finanskrisa er en kraftig vekker for dem som har trodd at markedet kan styre seg selv. Det er en nyttig påminnelse om hva manglende politisk styring kan føre med seg. Markedene kan ikke styre seg selv. Politisk styring er nødvendig både for at markedsøkonomien skal gi en god samfunnsutvikling over tid, men også av hensyn til markedet selv og aktørene i det. Markedene trenger stabiliserende hjelp. I Norge har vi gjort politiske valg som skjermer oss mer enn andre. Men ingen i en globalisert økonomi er uberørt av det som skjer. Omfanget av den internasjonale finanskrisen og konsekvensene for det norske finansmarkedet og norsk økonomi er fortsatt usikre. Norge er en liten og åpen økonomi som har nytt godt av sterk vekst internasjonalt. Vi har solgt varer til høye priser, og vi har importert til lave priser. Vi har snart fem år bak oss med svært høy vekst. Vi vet at en slik høy vekst ikke kan vare evig. Også før de siste ukenes finanskrise var det klart at veksten ville bli klart svakere neste år, enn i år.
Verden har kommet i en ny situasjon! Matsikkerhetsproblemet har hittil vært knyttet til at maten vi produserer har vært urettferdig fordelt. Den situasjonen som kan komme oss imøte i framtiden, er at det ikke lengre er nok mat å fordele. Samtidig står vi overfor dramatiske klimaendringer. Matsikkerheten og klimaendringene henger sammen og problemene forsterker hverandre. Felles for begge utfordringene er at det haster å handle og vi har et stort felles ansvar for å finne de riktige løsingene. Viktigheten av valgene våre nasjonalt kan av og til virke små i forhold til de store, globale spørsmålene. Men til gjengjeld er påvirkningskraften større, og vårt moralske og politiske ansvar minst like tydelig. Ett av de viktigste prinsippene som er slått fast i FNs matvareorganisasjon er at alle land har rett og plikt til å sikre at innbyggerne kan brødfø seg selv. Dette prinsippet må være styrende for de valgene vi gjør. Forventet befolkningsvekst og velstandsutvikling i verden gjør at vi trenger å doble verdens matproduksjon innen 2050. Derfor skal vi fortsatt styrke vår nasjonale matproduksjon. Det norske jordbruket skal produsere de råvarene vi har naturgitt grunnlag for, innenfor de gjeldende handelspolitiske rammer. Usikkerheten som møter oss i form av klimaendringer og matvarekriser skal ikke bli besvart med nedlegging av jordbruksarealer og forvitring av kunnskapen om hvordan vi dyrker jorda. Jordvern står sentralt i forhold til bærekraftsdimensjonen og derfor i landbrukspolitikken. Regjeringen har i Soria Moria-erklæringen uttalt at norsk matjord er en begrenset ressurs som det er et nasjonalt ansvar å ta vare på, og målet er å halvere den årlige omdisponeringen av de mest verdifulle jordressursene innen 2010. Jordvern handler om matsikkerhet for oss og etterkommerne våre. Samtidig må vi produsere mat på en klimamessig forsvarlig måte. Klimaendringene utfordrer vår evne til å følge opp alle gode mål og planer som er formulert, fra Rio-deklarasjonen via Mattoppmøtet til Tusenårsmålene. Vi må innrømme at vi på mange måter møter oss selv i døra, fordi vi ikke har fulgt opp alle ambisiøse mål og handlingsplaner. Det blir desto mer viktig å opprettholde en bærekraftig matproduksjon globalt. Og vi har et moralsk ansvar i Norge fordi vi er et rikt og velutviklet land. Vi skal legge frem en stortingsmelding om landbruk og klima, fordi vi tar denne problemstillingen på alvor. Jeg vil at dette skal bli en handlingsrettet melding. Hovedområdene er: Tiltak for reduksjon av klimagassutslipp fra landbruks- og matproduksjon. Dette skal bidra til å nå målet i klimameldingen om en reduksjon på 1-1,5 mill. tonn CO2 i primærnæringene og avfallssektoren. Tiltak for større positive klimabidrag fra landbruket, gjennom bl. a. binding av CO2 i skog. Tilpasninger til et endret klima. Det er viktig at vi også får en samlet og grundig gjennomgang av det norske landbruket og klimautfordringene. Jeg vil være tydelig i meldinga på at norsk matjord skal brukes til å produsere mat! Vi eksporterer energi fra Norge, og har ikke det samme behovet for produsere biodrivstoff for dekke energietterspørselen. Jeg vil nok samtidig være tydelig på at klimagassutslippene fra landbruks- og matproduksjonen skal ned. Dette er en felles utfordring for alle aktørene i verdikjedene. Det var litt om håndteringa av de tre krisene - finans, mat og klima. Videre vil jeg komme inn på noen elementer i den nasjonale landbrukspolitikken - inntektsutvikling, rovviltpolitikk og økologisk produksjon. Jeg vil avslutte med noen betraktninger rundt Norges forhold til WTO. Vi begynner nå å se resultatene av tre år med rød-grønn landbrukspolitikk. 2007 ble bra, og årets jordbruksavtale legger grunnlaget for at også 2008 og 2009 bør bli gode år for økonomien i landbruket. Jordbruksavtalene legger til rette for en inntektsvekst over 3 år på 60.000 kr/årsverk. Selv om utgangspunktet var lavt, innebærer dette tross alt en inntektsøkning på 40 prosent i løpet av 3 år. Vi må også huske på at dette skjer i en periode hvor kostnadene har økt kraftig. Kostnader som per definisjon er dekket inn. I tillegg til at vi gjennom denne avtalen sikrer en god inntektsutvikling, har den også en god distrikts- og strukturprofil. Dette kommer bl.a. til uttrykk ved at regjeringa har prioritert det grasbaserte husdyrholdet. Økonomien i saueholdet er forbedret over flere år. Vi har nå en forventning for 3 års perioden fra 2007-2009 om et pluss i saueholdet på 83 000 kr. per årsverk. Det er å prioritere! En prioritering som innebærer at inntektssiden i norsk sauehold ikke er til å kjenne igjen ved utgangen av 2009 i forhold til hvor det var i 2005. Kilde: senterpartiet
|
