 |
Kilde: hiof Sykepleierstudenter fra Fredrikstad er nå i Afrikas hete hjerte, der helse, ernæring og kunnskap er hovedutfordringer, men folket danser og vaskedamene på sykehuset synger mens de jobber. Nettavisa til Høgskolen i Østfold bringer på denne siden to reisebrev fra Malawi. • Et reisebrev fra HiØs sykepleierstudenter • Et reisebrev fra HiØs sykepleierlærer STUDENTENES REISEBREV FRA MALAWI - se flere av deres bilder nedenfor! I Malawi møter helsepersonell ofte barn merket av krokodillebitt, fall fra mangotrærne, brannskader fra bål - og HIV-smitte. Nå har vi vært fire uker i Malawi og er dermed halvveis i oppholdet. Vi reiste hjemmefra 7.sept og ankom Lilongwe 8. sept. De fem første dagene tilbrakte vi i hovedstaden med å registrere oss ved ambassaden og å ordne med arbeidstillatelse. Så gikk turen videre til Blantyre med buss. Guiden i bussen beklaget at dvd-spilleren i bussen ikke virket, men for oss som ikke hadde vært i Afrika før var det mer spennende å se ut av vinduet. Kvinner med barn på ryggen og vann på hodet. Syklende menn med vannvittige høyder frakt på bagasjebrettet. Vi kjører forbi flere elver. I vannet vaskes klær, kopper, fat og unger. Et øyeblikk føles det som om vi har havnet midt i en NRK-dokumentar. Ut av vinduet dukker det opp landsby etter landsby. Husene er bygget av murstein med leire på utsiden og tak av strå. Det ser ut som om de fleste landsbyene graver ut og brenner murstein til eget forbruk. Etter en helg i Blantyre skiltes reisefølge. Tre av oss, Anja Mikkelsen (student fra Høgskolen i Telemark), Arnt Hagen og Marita Kristiansen tok turen videre mot Mulanje som ligger ca. en time fra Blantyre, og de tre andre, Line Bergli, Linn Carina Pettersen og Mailen Melleby, tok turen til Nsanje, som ligger helt syd i landet. Mulanje-gjengen har i hovedsak hatt praksis i ”community care”; en tjeneste i likhet med hjemmesykepleie i Norge, hvor man drar ut til forskjellige pasienter og vurderer behovet for pleie og behandling. Forskjellen fra Norge er organiseringen av pleien. Her er det i hovedsak frivillige hjelpere i de forskjellige landsbyene som tar seg av de syke i samarbeid med pårørende. Sykepleiere fra Mulanje Mission Hospital drar ut til de pasientene de blir varslet om, og HIV er et gjennomgående problem. 70 prosent av pasientene er HIV-positive, og siden immunforsvaret ofte svekkes er komplikasjoner som følge av sykdommen svært vanlig. Vi har også blitt godt kjent med 2. års studentene, som har tatt imot oss med en veldig åpenhet og varme. Vi har blant annet fått være med i undervisningen her på Mulanje College, og senere ut i lokalsamfunnet for å kartlegge helsetilstanden på en barneskole og i en liten landsby. Her er vi på ”under five clinic”; en tjeneste som er for mødre med barn under fem år. Her gis vaksiner og ernæring til barna, og mødrene blir fulgt opp i forhold til familieplanlegging. På bildet, til venstre: Arnt holder et barn på ca. syv mnd. Dette barnet veier under fire kg. Til høyre: Ventekø utenfor klinikken. Bildet over: Her har Marita har funnet seg et lite sjarmtroll. Mange herlige små, og noen er mer komfortable med oss ”Azongoer” (hvitinger) enn andre! Den siste formaningen vi mottok fra Laila før vi reiste var at vi ikke måtte finne på å kjøre bil på søndager eller i mørket. Så vi som skulle til Nsanje var litt smånervøse da skolebilen hentet oss søndag kveld for å frakte oss til Trinity hospital i tussmørket. Vel fremme var vi svært fornøyd med huset vi skulle leie, og enda bedre ble det etter å ha feiet ut noen døde flaggermus og kakerlakker. Flaggermusene som fortsatt var i live oppeunder taket var vi derimot ikke spesielt takknemlige for.
De reiser da ut i landsbyene for å kartlegge helseforholdene, med ønske om å kunne gi tips og råd til høvdingen og befolkningen der til forbedringer. Hovedfokus var tydeligvis å avdekke om de er i stand til å dyrke nok mat og om de hadde vannforsyning hele året. I 2003 og 2004 var det hungersnød i området og mange her døde som følge av underernæring og diarè. Vi vet at folk i verden dør av sult og er fattige. Nå fikk vi selv møte folket i det utsatte området og se hvordan de levde. Studentene stilte spørsmål til befolkningen om hvorvidt de oppsøkte legehjelp om de ble syke eller om de velger å gå til heksedoktoren først. Svarene var varierende. Hovedproblemet er malaria, diarè og fødselskomplikasjoner. I tillegg nevnte de beinbrudd som følge av høsting av mango da folk ramler ned fra trærne. Brannsår er også et problem, spesielt hos barn som leker i nærheten av bålet. Under regntiden var et av hovedproblemene krokodillebitt fordi store områder blir stående i vann, og ikke alle har båt. Vi kjente oss ikke akkurat igjen fra hjemmesykepleien hjemme, og Norge føltes uendelig langt unna. Etter intervjuene gikk vi en runde rundt i landsbyen for å observere forholdene. En av oss fikk i hvert fall et godt innblikk i de sanitære forholdene da hun nesten tråkket i toalettet som var et hul i bakken. Tilbake på skolen bearbeidet studentene informasjonen de hadde samlet inn og holdt påfølgende dag en presentasjon for høvdingen, og øvrig befolkning i landsbyen. Fremgangsmåten for å fange folks oppmerksomhet i forkant av presentasjonen var en spesiell opplevelse. To av guttene stilte med cowboyhatter og trommer. Rytmene spredde seg som brann i tørt gress og snart danset studentene sammen med resten av landsbyen. Etter å ha samlet landsbyen med dans og musikk tok de en pause for å overbringe sine synspunkter på hvordan ting kunne gjøres bedre, før de kastet seg tilbake i dansen. Det var utrolig gøy å få være med å få se alt dette. Vi visste før vi kom at Malawi er et av verdens fattigste land. At sult, hiv/aids er et enormt problem her. At de kun har 4.000 sykepleiere for en befolkning på 12 millioner. Men å se det med egne øyne er vondt og vi opplevde i stor grad følelse av hjelpeløshet. Hovedfokus på sykepleierutdanningen hjemme er empati, omsorg, medmenneskelighet og etiske hensyn. Hvordan kan vi hjelpe pasienten til økt livskvalitet og velvære? Hovedfokus her er ikke økt velvære, men å overleve. Det finnes få ressurser til velvære. På avdelingene her på Trinity ligger pasientene på tynne madrasser. De bader i sin egen svette, det er omtrent 45 grader midt på dagen. Ingen av rommene har vifte. 70 prosent av de innlagte er hiv-positive blir vi fortalt. Laknene har blodflekker. Et laken er vått av urin. Det er ingen flere rene laken, så den eldre damen må sitte rett på madrassen. Avdelingen har ingen såpe eller håndklær. De pårørende vasker de syke med deres egne møkkete klær og vann. Lukta er ubeskrivelig. De første dagene på sykehuset var tøffe og vi hadde problemer med å se forbi all elendigheten. Men vi så også etter å ha vært her noen dager at svært mange pasienter får hjelp, blir friske og skrives ut. De kan behandle malaria. Annenhver pasient legges inn med nettopp malaria som diagnose og skrives ut etter et par dager. Det er godt å se. Tidligere døde det flere pasienter daglig av aids. Etter at HIV medisiner ble gratis for et par år siden, har dette bedret seg betraktelig. En annen utfordring de står ovenfor her er å overtale de pårørende og pasientene til å motta behandling. Heksekunster og overtro har fortsatt en viktig plass blant befolkningen. Vi fikk bevitne dette på verst tenkelig måte da en treårig jente døde etter at foreldrene nektet oksygenbehandling. Kommunikasjon er vanskelig når utgangspunktet for verdier og tro er så vidt forskjellig. Til tross for mye vondt, så smiler, danser, og synger malawierne. Mye har gjort sterkt inntrykk på oss, men det som virkelig har fasinert oss er den store gleden og hjertevarmen vi møter her nede. Malawi er virkelig ”The warm heart of Africa”. Vi har mye å lære av denne kulturen. Vi kan ikke la være å smile når vi går forbi alle pårørende som sover eller slapper av på murgulvet utenfor, og inne på avdelingene. Der sitter de hele dagen, sover om natten og spiser alle sine måltider for å ivareta sine kjære som er syke. Renholderne synger mens de vasker. Barnelatter og geiter som breker høres fra utsiden. Det er kanskje ikke mye ro til å sove for pasientene her på Trinity, men det er i hvert fall ikke ensomt. Som en av studentene her nede sa til oss ” vi er kanskje ikke rike på penger men vi er rike på andre ting”. Sykepleierstudenter fra Høgskolen i Østfold, Malawi 27. oktober 2008 Nå er et nytt opphold i Malawi på hell. I snart syv uker har jeg vært her og arbeidet. Under dette oppholdet har studentaktive lærings- og arbeidsmetoder vært i fokus. Jeg arbeider og reiser sammen med Torunn Birkeli fra Høgskolen i Telemark. En ukes work-shop med lærere fra våre samarbeidsskoler er planlagt og gjennomført med 20 deltagere. Deretter har vi reist rundt til de respektive skolene og fulgt opp deltagere og andre lærere i bruk av ulike metoder. Det har vært spennende og lærerikt. Å ha refleksjonsgruppe sammen med lærere og studenter fra Malawi byr på andre utfordringer enn hjemme. Historiene er sterke og den uvante læringsformen har vært utfordrende for de malawiske lærerne. Det mest gledelige har likevel vært studentens udelte positive respons på metodene og lærernes glede over å se at det fungerer. En malawisk kollega uttrykte sin forundring over hvor godt innblikk hun fikk i studentenes verden og gjorde seg refleksjoner rundt den tøffe hverdagen studentene deres møter. En hverdag med mange og dårlige pasienter og få eller ingen sykepleiere til å følge opp studentene. De malawiske lærernes endringsvilje er imponerende tatt i betraktning den situasjonen de arbeider i. Skolene er gamle og utstyr i øvingsavdelingene er etter alles målestokk svært mangelfulle. En viktig del av prosjektet vårt er å utbedre infrastrukturen ved skolene. I de senere år har byggearbeidene pågått og nesten alle skolene har nå nye boliger for lærere og studenter. Arbeidet er i full gang med å lage øvingsavdelinger og bibliotek ved flere skoler. Det er moro å se. Kirkens Nødhjelp som koordinerer prosjektet, er ansvarlig for byggevirksomheten og har gjort en ut merket jobb med infrastrukturen. En annen gledelig erfaring fra dette opphold har vært å møte egne norske studenter ved to av de malawiske skolene. Det har vært fem Østfold-studenter og en Telemark-student i praksis her. Jeg oppfordrer alle til å lese deres erfaringer fra oppholdet sitt her nede. Internasjonalisering står sentralt i den norske og europeiske utdanningen og det er ikke uvanlig å møte vestlige studenter her nede. Det er derimot sjelden at afrikanske eller malawiske studenter får den samme muligheten. Vi vil i tiden som kommer arbeide for at også malawiske sykepleierstudenter skal kunne komme til våre skoler å ta deler av sin utdanning her. Vårt samarbeid i prosjektet bygger på gjensidighet og utveksling av erfaringer. Vi håper at vi også kan få til å videreføre dette til også å gjelde studentutveksling. Malawere sier stolt at Malawi er det varme hjertet av Afrika. Dette er etter min erfaring sant. Uansett hvor du befinner deg møter du vennlighet, gjerne iblandet en passe dose nysgjerrighet. Å reise til Malawi er et møte med mange mennesker. Mennesker med ulik bakgrunn og erfaring. Lærere og studenter er blant de heldige. Fattigdommen som preger store deler av befolkningen er påtagende og den møter vi på sykehusene, langs landeveien og i gatene. Likevel er jeg aldri redd for egen sikkerhet. Det varme hjertet av Afrika er fattig med udelt vennlig. Kilde: hiof >
|
