 |
|
Når teoriene ikke stemmer
Kilde: dna Av Karin Yrvin, Stortingsrepresentant Arbeiderpartiet Da jeg studerte økonomi, funderte jeg ofte på hvor uimotsagt en del teorier stod. Riktignok gikk pensum gjennom alle forutsetninger som lå til grunn for teoriene. Utfordringen lå i fraværet av en grunnleggende debatt om realismen i forutsetningene. Når teoriene i noen miljøer blir så sanne at en blir blind på dem, kan det forårsake systemfeil og systemsvikt. Ta ideen om at et høyt skattenivå naturlig fører til dårligere konkurranseevne for næringslivet. Dette har vist seg å ikke stemme for de nordiske landene. Nå forskes det for millioner for å teorietisk kunne forklare bærekraften i de nordiske økonomiene. Ta så mantraet om "maks profitt", som er næringslivets sin grunnsetning. Formålet til bedriftene er høyest mulig inntjening, høyest mulig avkastning for eieren. Men "maks profitt" er ikke et verdinøytralt begrep. I begrepet "maks profitt" liggeren en diskusjon om fordelingen mellom arbeid og kapital, og hvilke rettigheter for arbeidstaker som må være på plass før profitten beregnes. En kan heller ikke se en bedrifts inntjening uavhengig av samfunnet, konkurrerende bedrifter, eller i forhold til produktet som selges. Dermed blir denne grunnsetningen et svært nyttig og viktig referansepunkt, men en må ikke se seg blind for innholdet i dette på sikt. Profitt i nåtid må alltid balanseres opp mot en "common sense" tankegang om hvor bedriften skal være, og hvilken rolle den skal spille i samfunnet, om ti-tyve år. Dette ligger i bunn når det snakker om langsiktig eierskap, og samfunnsansvar. Arbeiderpartiets næringspolitikk bygger på en forutsetning om at en verdsetter det dynamiske, private næringsliv. Det skal ha sin naturlige og viktige plass i en blandingsøkonomi. Diskusjonen går på fordelingen mellom arbeid og kapital, og mellom langsiktige og kortsiktige hensyn. Det er etter hvert godt empirisk grunnlag for å hevde at samfunn som legger større vekt på arbeidets rolle, og langsiktige hensyn enn det som har vært rådende ideologi i store deler av den vestlige verden de siste tiår, står seg på det over tid. Dette kan altså både være i næringslivets og samfunnets interesse. Et annet område hvor den rådene økonomiske teori har fått seg en smell, er i forhold til det som omtales som finanskrisen. Det startet innenfor boligmarkedet, som er vår fraksjon sitt ansvar på Stortinget. I bunn for ren markedsøkonomi ligger antagelsen om at tilbud og etterspørsel alltid vil finne sin likevekt, og at dette vil være den optimale tilstanden. Problemet med dette, er at vi ikke finner markeder som har en slik "normal-distribusjon". Det er som George Cooper sier i The Origin of Financial Crises (s. 30): "let`s be honest, a static stable equilibrium has never once been observed anywhere in financial markets." Markedet har behov for reguleringer som gjør at systemfeil blir rettet opp. I fravær av slike reguleringer, tenderer det i retning av sirkulære utslag som gjør skade på økonomien. Det er derfor grunn for næringslivsaktører å støtte opp Gordon Browns ide om en ny Bretton Woods - konferanse for å se på en internasjonal finansiell arkitektur, slik statsminister Jens Stoltenberg har gjort. Martin Kolberg har rett i sitt utsagn om at "sosialdemokratiet er et vellykket kapitalistisk system". For å løse denne typen globale utfordringer, er vi helt også avhengig av at våre beste hoder internasjonalt syr sammen de løsningene som er nødvendige for å møte denne typen globale utfordringer, på samme måten som Norge har gått i bresjen for å sy sammen tiltak for å styrke de fredsbevarende operasjoner. Alt dette viser dyktighet og diplomatiske evner på et meget høyt nivå. Globale utfordringer må møtes globalt. Det eksisterer altså ingen motsetning mellom det å ønske å ha et dynamisk marked, og det å være sosialdemokrat. Tvert i mot. Det er full enighet, og to sider av samme sak. I disse spørsmålene er det ikke Arbeiderpartiet som har et teoretisk forklaringsproblem. Det er det markedsliberale Fremskrittspartiet. Kilde: dna >
|
